Faglitterær forfatter i en ny, digital verden

REFLEKSJONER OMKRING MULIGHETER OG BEGRENSNINGER SOM FAGLITTERÆR FORFATTER I EN NY, DIGITAL VIRKELIGHET
Ingunn Eriksen, master i faglitterær skriving, HiVe

Tittelen er rettet som et spørsmål til meg som student på masterstudiet i faglitterær skriving på Høgskolen i Vestfold. Føringer er lagt. En pensumbok og en artikkel skal legges til grunn for besvarelsen. Det dukker raskt opp et spørsmål i meg: hva menes med “en ny, digital virkelighet”? Er det snakk om en ny, digital virkelighet kontra den digitale virkeligheten vi i dag lever i, eller er det snakk om en ny virkelighet i forhold til en eldre, ikke-digital virkelighet?

Jeg prøver å finne ut hvilken virkelighet som virkelig finnes ved å lese Chris Anderson (2007): The Long Tail: How endless choice is creating unlimited demand og Geoffrey Nunberg: Farewell to the Information Age i Finkelstein & McCleery (2006): The Book History Reader [2nd ed.]. Det er disse som skal gi svar på hvilken virkelighetsbeskrivelse som skal legges til grunn.

Det første jeg legger merke til – etter jeg har søkt informasjon på nettet – er at Nunbergs artikkel er fra 1996, og har blitt publisert i vår pensumbok uendret 10 år etter. Det forteller meg at forandringene ikke har skjedd så fort som artikkelforfatteren forventet. Vi har tydeligvis ikke på de 12 årene ”tatt farvel med informasjonsalderen” i den grad at det har vært noe poeng å forandre det han skrev i 1996. Tittelen gjør meg nysgjerrig pår hva vi går inn i dersom vi sier farvel til informasjonsalderen? Nunberg bruker mange sider på begrepet informasjon, men er heller vag i spådommene om fremtiden. Det jeg trekker ut av artikkelen hans, er at til tross for at forfattere (og hvem som helst andre) har mulighet til å publisere bøker og artikler digitalt, så vil ikke papirutgavene forsvinne. Det vil fremdeles finnes hyller til å sette bøker inn i likeledes som det alltid vil finnes kaffebord å legge bøkene på. Dette er forenlig med min egen oppfatning. Jeg tror det er en parallell til spådommene om det papirløse samfunnet. For min del har det slått helt feil. Aldri har mitt kontor vært fylt med mer papir enn nå – fordi jeg printer ut store deler av digitale artikler og avhandlinger m.m. som jeg finner gjennom søk på internett, og jeg finner mengder. Konklusjonen min er at jeg har tro på at bøker mellom to, tykke permer og at trykte tidsskrifter vil fremdeles finnes i det tidsperspektivet jeg selv ønsker å publisere tekster.

Chris Anderson er opptatt av internett som den nye, store markedsplassen for blant annet kultur (hele spekteret fra underholdningsmusikk til faglitterære bøker). Hans oppdagelse er at markedsetterspørselen er formet i en kurve hvor bestselgerne utgjør et ”hode” og nisjeproduktene en lang ”hale”. Poenget er at salg av nisjeprodukter tar en stadig større markedsandel på internett fordi stadig flere produkter gjøres tilgjengelig fra butikker som ikke trenger fysisk plass for å lagre produktene. Inntjeningen på bestselgere generelt blir dårligere. Framtidens vinnere vil derimot være de som klarer å tilfredsstille kundene innenfor en eller flere nisjer.
Den lange halen har to dimensjoner. Den første dimensjonen går på kjøpegruppe: det er et smalt felt. Den andre dimensjonen går på tidsperspektivet. Vanligvis tenker man at det som er hyperaktuelt selger mest, men Anderson viser at også det som ligger tilbake i tid, er aktuelt for nettkjøpere.

Mitt eget utgangspunkt er at jeg ønsker å gjøre det jeg skriver tilgjengelig for interesserte på nettet. Jeg ønsker å spre innholdet og budskapet i tekstene mine. Samtidig er jeg opptatt av at det er mitt navn som knyttes til mine tekster. Brukes tekstene mine i andre tekster vil jeg at det skal henvises til hvor det er tatt fra.

Et annen helt sentralt ønske, er at jeg på en eller annen måte skal bli økonomisk lønnet for skrivearbeidet mitt og min kompetanse. Hvordan jeg avlønnes og av hvem, er mindre interessant for meg, så lenge det står i rimelig forhold til det arbeidet jeg selv legger ned i tekstene mine.

Selv om internett i utgangspunktet er grenseløst og internasjonalt, så er det likevel norske forhold som jeg må forholde meg til. Jeg skriver på norsk og det er kun de som forstår det norske språket som vil ha interesse i å være mine lesere. For å nå et bredere publikum er jeg avhengig av oversettere.

Ved søk på nettet for å forstå hvilke muligheter og begrensninger det ligger i en norsk, ”digital virkelighet”, har jeg kommet til at e-bøker ikke har tatt av slik det ble spådd. Mye av det som blir publisert på nettet, har allerede blitt publisert i aviser, tidsskrifter og papirbøker. Idéer som samskriving med lesere, multimediabøker og annet har heller ikke tatt av. Jeg forholder meg derfor avventende til slike muligheter og ser ikke for meg at jeg er den som baner vei på den fronten. 

Jeg ønsker å ha en nettside hvor jeg kan legge ut linker til publiseringsstedet der hvor disse har lagt ut teksten min digitalt. Det er et poeng for meg å få rett til egen digital publisering når jeg selger en artikkel til et tidsskrift.

Selv om hovedvekten av det jeg selv ønsker å publisere på nettet, vil være tidligere publiserte andre steder, så kan jeg tenke meg at jeg legger ut kortere tekster i sjangeren ”litterær sakprosa”, petiter og lignende. Slik håper jeg å øke interessen for nettsiden min ved at nye tekster blir lagt ut slik at siden ikke blir liggende ”dø”. Jeg er ikke medlem av Norsk Faglitterær Forfatterforening, og mens jeg jobber med å oppfylle kriteriene for å bli medlem, ser jeg viktigheten med å ha mitt eget nettsted med presentasjon av tekstene mine. I studietiden vil bloggen knyttet til skrivemasterstudiet være det mest naturlige stedet å publisere tekstene.

Jeg ser at forfattere får god markedsføring ved at nettbutikker opplyser om hva kjøpere av en bok har kjøpt i tillegg. Jeg ser for meg at det samme kan bli gjort for artikkelkjøp på nettet.

Å definere tekstene mine som smale eller mer allmenne, er ikke så interessant for meg: jeg er nødt til å skrive om det jeg brenner for, der skrivekløen sitter. Slik må det være ettersom jeg ikke er fulltidsskribent og ikke lever av å skrive. Å være ”digital faglitterær forfatter” innebærer for meg å kunne benytte meg av muligheten til å følge etter i andres foregangsforfatteres fotspor i en ny, digital virkelighet, og samtidig ha beina godt plantet på jorda.