Det har vært lite å lese på denne bloggen de siste månedene. Nå tar jeg ferie og kommer sterkere tilbake til høsten. Hovedfokus vil da vil være betraktninger om intervjumetodikk i forbindelse med teoridelen masteroppgave.

1. Ta et stykke land og okkuper det.
2. Innsnevre det okkuperte landet med en 8 meter høy mur. Pass på at muren skiller folket fra sine vannkilder og dyrket mark. Hold deretter det okkuperte landet hermetisk lukket.
3. Frata det okkuperte folket strøm, vann og mat.
4. Dersom det fremkommer protester fra verdenssamfunnet, lukk ørene.
5. Ta F-16 fly å bombarder det okkuperte folket. Dette kan gjerne gjøres ved feiringen av Jesus fødsel.
6. Avslutt det hele med en god porsjon retorikk. Følg gjerne foreslåtte rekkefølge:

• Det okkuperte folket motsetter seg okkupasjonen! Vi er nødt til å reagere mot motstanden!
• Motstandsfolket har som målsetting å drepe våre barn!
• Det er motstandsfolket som har skylden for at deres egne barn i det okkuperte landet blir drept av våre bomber. Det er nemlig de som gjemmer hjemmelagde raketter i landet som vi nå har gjort til verdens mest trangbodde plett.
• Hva ville Norge ha sagt dersom Oslo ble bombardert av raketter dag etter dag?! Ville de ikke ha ønsket en slutt på det?

Foto av ett av de mange barna som uheldigvis blir drept fordi motstandsfolket ikke bryr seg om at barna deres blir bombet.  Alt dette i følge pålitelig kilde på høyt nivå i et land som følger oppskriften.

DET KAN IKKE VÆRE MENINGEN AT VI MENNESKER SKAL BEGRENSE OSS TIL Å SE EN SAK KUN I ET SORT/HVITT PERSPEKTIV, NÅR ØYET OG HJERNEN OPPFATTER TI MILLIONER FARGENYANSER.

Ingunn Eriksen

Alt for raskt svinner ferieminner, og studiets harde realiteter er her på nytt. I høst blir studentene som har gjort unna modulene på masterstudiet, hengende litt i lufta. Undervisningen er knapp, kravene store. Mange av oss har bokprosjekter og bokprosjektene blir en del av masteroppgavene. Vi er det første kullet, slik at vi har ingen til å vise vei. I høst har vi har to mål vi sikter oss inn mot: Å skrive en masterbesvarelse som skal tilfredsstille høgskolens krav, og skrive et bokmanus som forlaget er fornøyd med. Forlaget jeg har intensjonsavtale med, har allerede tatt opp de gule og røde kortene opp fra lomma. Boka må få mer “substans”, klages det. Vi må få til en ekstern finansiering av boka. bedyres det. Dette er en del av spillet, smiles det når jeg protesterer på at forlaget gir så raskt inntrykk av at de er rede til å blåse i fløyta.

Jeg kan ikke annet enn å fortsette arbeidet. Arbeidsmiljøbok skal det bli. De første intervjuene er i gang, og det er herlig! Jeg har mange baller i lufta nå, sier jeg til forlaget. Flere kan jeg ikke ha. Ting tar tid, som vi sier på arbeidsmiljøspråket.

Og det er opplagt bedre å ha en ball i hånden, og noen i lufta enn ti på taket!

 Foto: Ingunn Eriksen

Da leser man selvfølgelig bøker fra det litterære miljøet, humrer over Blindern-miljøet, over hoyen (småkåte) professorer som blir blendet av vakre studiner som de er veiledere for. Francis Meyers lidenskap er en slik bok.

Henrik H. Langeland har på nytt lykkes i å skrive en underholdende roman med en rekke snedige skrivetekniske grep. Les hele anmeldelsen her: Francis Meyers lidenskap 

Foto: Ingunn Eriksen

Muntlig og mappeeksamen er vel og godt overstått, så nå tar jeg meg en liten ferie fra denne siden her og tar virker innover meg at dette er årstiden for blomster og bier. Takk til dere som har vært regelmessig innom og fulgt meg på veien. En riktig god sommer!

Selv når vi ikke står den avdøde nær, så møter vi pårørendes smerte og kjenner på sterke følelser av avmakt, fortvilelse og uro. For en tid tilbake ble jeg selv rystet av et slikt livsavbrudd. Min bearbeidelse startet med å skrive et brev til den ukjente. I underkant av 550 mennesker tar selvmord i Norge hvert år, men tallet har vært høyere tidligere. Handlingsplaner for selvmordsforebyggende tiltak er trolig en årsak til nedgangen, men mye kan fremdeles gjøres. Mer fakta finner du på  http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/

Om du ønsker å lese mitt brev så kan du lese det her: Ord til en ukjent

På “Formidling og forleggeri” er det mappeeksamen og muntlig eksamen. Ikke overraskende har jeg lagt  mappen min under Sider: Formidling  og forleggeri. Den er beregnet kun for eksaminator og sensor, og er derfor beskyttet med passord.

Som en del av studiet “Formidling og forleggeri” har vi blitt undervist i hva forlagsbransjen er på utkikk etter når de får tilsendt manus eller prosjektbeskrivelser.  I tillegg har vi gjennom hele masterstudiet blitt drillet i hvordan gi medstudenter konstruktive tilbakemeldinger på tekst. Masterstudiet skal gi oss kompetanse til å jobbe som forlagskonsulenter. Det ligger et grundig arbeid bak en slik tilbakemelding, og det følger alltid med et stort ansvar å vurdere andres kreative idéer og litterære formidlingsevne. Som en del av skriftlig eksamen har jeg nå analysert og vurdert min medstudents prosjektbeskrivelse. Prosjektbeskrivelsen har også blitt sendt til et forlag slik at den enkelte student er sikret to uttalelser. Den store forskjellen er selvfølgelig at det er kun en av oss som kan innkalle til møte og gi den kommende  forfatteren en penn for å signere en intensjonsavtale. Dessverre er det ikke meg som sitter bak det skrivebordet! Å gi en medstudent tilbakemelding er likevel en vinn-vinn situasjon. Ved å se en annens prosjektbeskrivelse utenfra har jeg fått et større innblikk i mitt eget bokprosjekt. Jeg skal skrive en arbeidsmiljøbok for Gyldendal, men jeg står helt i startsfasen, og jeg ser at jeg har mye til felles både når det gjelder styrke og svakheter med min medstudent. Trolig deler vi samme problemstilling med de fleste av de andre medstudentene. Hva sikter jeg til? Jo, problemstillingen er denne. Forlagene tar initiativ til ca 75 % av bokutgivelsene. Det innebærer at høgskolen har basert seg på å utdanne faglitterære forfattere som skal klare å få innpass blant de 25 % som oppsøker forlagene og får kontrakt. Noen av studentene har allerede gitt ut bøker, men en del av oss er debutanter. Når det gjelder fagbøker, så slipper ikke forlagene til debutanter om ikke boken sitter som et skudd. Man har ikke råd å satse på de som man ser et potensiale hos, og som kanskje ikke vil skyte gullfuglen før ved andre eller tredje førsøk. Med andre ord, vi skal (og er selvfølgelig) drivende dyktige. Nå nærmer jeg meg utfordringen som mange av studentene trolig vil kjenne seg igjen i.  En av de første modulene som høgskolen har satt opp er “litterær sakprosa”. Og vi har stortrives med sjangerblanding som denne typen sakprosa er kjennetegnet av. Når vi nå har utformet våre bokprosjekter, så velger mange av oss nettopp “litterær sakprosa”. Unødig å si: det er den sjangeren som er vanskeligst å selge inn til forlagene. Vi på vår side har opplever det som en frigjørende og nyskapende måte å formidle fag på. Burde vi ha blitt advart på studiet? Får vi en bølge av en ny type fagbøker på markedet om et par år? Vi får vente å se. Jeg tror at det er få av oss som på alvor vil gi slipp på litterær sakprosa.

Det er få arbeidsplasser som går helt fri for mobbing og trakassering. Utfordringene med å holde sin sti ren finnes også i Den norske kirke. For den som er rammet av mobbing i kirken, så virker det ekstra hardt at mobbingen ofte blir kamuflert i en myk, og utstrakt hånd fra mobberens side. Mobberen kan være både den som slår hånden av offeret, samtidig som han gir offeret trøst. Du kan lese mer her: Et kyss på kinnet