Vurdering av andres bokprosjekter

Som en del av studiet “Formidling og forleggeri” har vi blitt undervist i hva forlagsbransjen er på utkikk etter når de får tilsendt manus eller prosjektbeskrivelser.  I tillegg har vi gjennom hele masterstudiet blitt drillet i hvordan gi medstudenter konstruktive tilbakemeldinger på tekst. Masterstudiet skal gi oss kompetanse til å jobbe som forlagskonsulenter. Det ligger et grundig arbeid bak en slik tilbakemelding, og det følger alltid med et stort ansvar å vurdere andres kreative idéer og litterære formidlingsevne. Som en del av skriftlig eksamen har jeg nå analysert og vurdert min medstudents prosjektbeskrivelse. Prosjektbeskrivelsen har også blitt sendt til et forlag slik at den enkelte student er sikret to uttalelser. Den store forskjellen er selvfølgelig at det er kun en av oss som kan innkalle til møte og gi den kommende  forfatteren en penn for å signere en intensjonsavtale. Dessverre er det ikke meg som sitter bak det skrivebordet! Å gi en medstudent tilbakemelding er likevel en vinn-vinn situasjon. Ved å se en annens prosjektbeskrivelse utenfra har jeg fått et større innblikk i mitt eget bokprosjekt. Jeg skal skrive en arbeidsmiljøbok for Gyldendal, men jeg står helt i startsfasen, og jeg ser at jeg har mye til felles både når det gjelder styrke og svakheter med min medstudent. Trolig deler vi samme problemstilling med de fleste av de andre medstudentene. Hva sikter jeg til? Jo, problemstillingen er denne. Forlagene tar initiativ til ca 75 % av bokutgivelsene. Det innebærer at høgskolen har basert seg på å utdanne faglitterære forfattere som skal klare å få innpass blant de 25 % som oppsøker forlagene og får kontrakt. Noen av studentene har allerede gitt ut bøker, men en del av oss er debutanter. Når det gjelder fagbøker, så slipper ikke forlagene til debutanter om ikke boken sitter som et skudd. Man har ikke råd å satse på de som man ser et potensiale hos, og som kanskje ikke vil skyte gullfuglen før ved andre eller tredje førsøk. Med andre ord, vi skal (og er selvfølgelig) drivende dyktige. Nå nærmer jeg meg utfordringen som mange av studentene trolig vil kjenne seg igjen i.  En av de første modulene som høgskolen har satt opp er “litterær sakprosa”. Og vi har stortrives med sjangerblanding som denne typen sakprosa er kjennetegnet av. Når vi nå har utformet våre bokprosjekter, så velger mange av oss nettopp “litterær sakprosa”. Unødig å si: det er den sjangeren som er vanskeligst å selge inn til forlagene. Vi på vår side har opplever det som en frigjørende og nyskapende måte å formidle fag på. Burde vi ha blitt advart på studiet? Får vi en bølge av en ny type fagbøker på markedet om et par år? Vi får vente å se. Jeg tror at det er få av oss som på alvor vil gi slipp på litterær sakprosa.