Bourdieus sosiolingvistiske betrakninger overført på norsk forlagsbransje

På pensum på modulen “Formidling og forleggeri” står Bourdieus essay “The Field of Cultural Production”, først utgitt i essaysamlingen av samme navn i 1999, og nå som et kapittel i “The History Book Reader” av Finkelstein og McCleery fra 2006.  Essayet er sentralt i forhold til hva vi som studenter har erfart i vår kontakt med forlagsbransjen gjennom studiet. På den ene siden har vi blitt presentert for idéen om det aktverdige forlaget jf bl.a. Åmås tre teser om norsk forleggeri. Lønnsomhet skal kun være et middel, og ikke et mål  for et kulturforlag. Bøker som ikke nødvendigvis er lønnsomme å gi ut, skal gis ut likevel dersom de er kulturelt, faglig eller politisk viktige.  På den andre siden har vi blitt innprentet med at våre egne bokprosjekter ikke må være for smale for da er de ulønnsomme for forlagene. Vi må skape noe nytt, skal vi derimot få napp hos forlagene så er det lettest om vi presenterer noe de har sett før slik at det er gjenkjennbart.  Det er lett å få følelsen : Damn if you do, damn if you don’t!

Så hvor kommet Bourdieus sosiolingvistikk inn i denne skivsen mellom de ulike kravene vi blir presentert for? Bourdieu hevder at vurderingen av litterær genialitet og kvalitet er et produkt av kampen om den symbolske dominans. Med det mener han kampen om status og anerkjennelse, og makten til å definere grensene for hva som er ”litteratur” i det kulturelle feltet.  Den viktigste kampen i det kulturelle feltet står mellom forsvarerne av litteraturens autonomi og forsvarerne av den heteronome hierarkiseringen. Med andre ord mellom dem som hevder at kulturelle ytringer ikke skal bestemmes av markedet og de som hevder at god litteratur bestemmes av om det selger eller ikke.

I forhold til sakprosa opplever jeg at norsk forlagsbransje ikke er delt inn i disse to gruppene, men at striden utkjempes i det enkelte forlagsmennesket. Når vi hører den ene tungen prate til oss, blir vi oppløftet og optimistiske. Når vi henvender oss videre i all vår pågangsmot, så hører vi tunge nummer to. Ambivalensen er til å ta og føle på.  Det er ikke vanskelig å forstå at det ideelle for forlagene er å tiltrekke seg forfattere som kan skrive betydningsfulle bøker som også blir bestselgere. Vi kan leve med både -og virkeligheten. Men det jeg etterlyser er en åpen debatt rundt hvordan vordende forfattere blir prisgitt og objektet i kampen om den symbolske dominans. 

I lesningen av ”The Field of Cultural Production” trengte jeg en rask oppdatering av begrepsapparatet til Bourdieu. Det fant jeg på nettet.  Se Jesper Asp Sørensens oppgave Pierre Bourdieus lingvistiske begrebsapparat her