Vurdering av andres bokprosjekter

Som en del av studiet “Formidling og forleggeri” har vi blitt undervist i hva forlagsbransjen er på utkikk etter når de får tilsendt manus eller prosjektbeskrivelser.  I tillegg har vi gjennom hele masterstudiet blitt drillet i hvordan gi medstudenter konstruktive tilbakemeldinger på tekst. Masterstudiet skal gi oss kompetanse til å jobbe som forlagskonsulenter. Det ligger et grundig arbeid bak en slik tilbakemelding, og det følger alltid med et stort ansvar å vurdere andres kreative idéer og litterære formidlingsevne. Som en del av skriftlig eksamen har jeg nå analysert og vurdert min medstudents prosjektbeskrivelse. Prosjektbeskrivelsen har også blitt sendt til et forlag slik at den enkelte student er sikret to uttalelser. Den store forskjellen er selvfølgelig at det er kun en av oss som kan innkalle til møte og gi den kommende  forfatteren en penn for å signere en intensjonsavtale. Dessverre er det ikke meg som sitter bak det skrivebordet! Å gi en medstudent tilbakemelding er likevel en vinn-vinn situasjon. Ved å se en annens prosjektbeskrivelse utenfra har jeg fått et større innblikk i mitt eget bokprosjekt. Jeg skal skrive en arbeidsmiljøbok for Gyldendal, men jeg står helt i startsfasen, og jeg ser at jeg har mye til felles både når det gjelder styrke og svakheter med min medstudent. Trolig deler vi samme problemstilling med de fleste av de andre medstudentene. Hva sikter jeg til? Jo, problemstillingen er denne. Forlagene tar initiativ til ca 75 % av bokutgivelsene. Det innebærer at høgskolen har basert seg på å utdanne faglitterære forfattere som skal klare å få innpass blant de 25 % som oppsøker forlagene og får kontrakt. Noen av studentene har allerede gitt ut bøker, men en del av oss er debutanter. Når det gjelder fagbøker, så slipper ikke forlagene til debutanter om ikke boken sitter som et skudd. Man har ikke råd å satse på de som man ser et potensiale hos, og som kanskje ikke vil skyte gullfuglen før ved andre eller tredje førsøk. Med andre ord, vi skal (og er selvfølgelig) drivende dyktige. Nå nærmer jeg meg utfordringen som mange av studentene trolig vil kjenne seg igjen i.  En av de første modulene som høgskolen har satt opp er “litterær sakprosa”. Og vi har stortrives med sjangerblanding som denne typen sakprosa er kjennetegnet av. Når vi nå har utformet våre bokprosjekter, så velger mange av oss nettopp “litterær sakprosa”. Unødig å si: det er den sjangeren som er vanskeligst å selge inn til forlagene. Vi på vår side har opplever det som en frigjørende og nyskapende måte å formidle fag på. Burde vi ha blitt advart på studiet? Får vi en bølge av en ny type fagbøker på markedet om et par år? Vi får vente å se. Jeg tror at det er få av oss som på alvor vil gi slipp på litterær sakprosa.

 

Et kyss på kinnet - et essay om mobbing i kirken

Det er få arbeidsplasser som går helt fri for mobbing og trakassering. Utfordringene med å holde sin sti ren finnes også i Den norske kirke. For den som er rammet av mobbing i kirken, så virker det ekstra hardt at mobbingen ofte blir kamuflert i en myk, og utstrakt hånd fra mobberens side. Mobberen kan være både den som slår hånden av offeret, samtidig som han gir offeret trøst. Du kan lese mer her: Et kyss på kinnet

Bourdieus sosiolingvistiske betrakninger overført på norsk forlagsbransje

På pensum på modulen “Formidling og forleggeri” står Bourdieus essay “The Field of Cultural Production”, først utgitt i essaysamlingen av samme navn i 1999, og nå som et kapittel i “The History Book Reader” av Finkelstein og McCleery fra 2006.  Essayet er sentralt i forhold til hva vi som studenter har erfart i vår kontakt med forlagsbransjen gjennom studiet. På den ene siden har vi blitt presentert for idéen om det aktverdige forlaget jf bl.a. Åmås tre teser om norsk forleggeri. Lønnsomhet skal kun være et middel, og ikke et mål  for et kulturforlag. Bøker som ikke nødvendigvis er lønnsomme å gi ut, skal gis ut likevel dersom de er kulturelt, faglig eller politisk viktige.  På den andre siden har vi blitt innprentet med at våre egne bokprosjekter ikke må være for smale for da er de ulønnsomme for forlagene. Vi må skape noe nytt, skal vi derimot få napp hos forlagene så er det lettest om vi presenterer noe de har sett før slik at det er gjenkjennbart.  Det er lett å få følelsen : Damn if you do, damn if you don’t!

Så hvor kommet Bourdieus sosiolingvistikk inn i denne skivsen mellom de ulike kravene vi blir presentert for? Bourdieu hevder at vurderingen av litterær genialitet og kvalitet er et produkt av kampen om den symbolske dominans. Med det mener han kampen om status og anerkjennelse, og makten til å definere grensene for hva som er ”litteratur” i det kulturelle feltet.  Den viktigste kampen i det kulturelle feltet står mellom forsvarerne av litteraturens autonomi og forsvarerne av den heteronome hierarkiseringen. Med andre ord mellom dem som hevder at kulturelle ytringer ikke skal bestemmes av markedet og de som hevder at god litteratur bestemmes av om det selger eller ikke.

I forhold til sakprosa opplever jeg at norsk forlagsbransje ikke er delt inn i disse to gruppene, men at striden utkjempes i det enkelte forlagsmennesket. Når vi hører den ene tungen prate til oss, blir vi oppløftet og optimistiske. Når vi henvender oss videre i all vår pågangsmot, så hører vi tunge nummer to. Ambivalensen er til å ta og føle på.  Det er ikke vanskelig å forstå at det ideelle for forlagene er å tiltrekke seg forfattere som kan skrive betydningsfulle bøker som også blir bestselgere. Vi kan leve med både -og virkeligheten. Men det jeg etterlyser er en åpen debatt rundt hvordan vordende forfattere blir prisgitt og objektet i kampen om den symbolske dominans. 

I lesningen av ”The Field of Cultural Production” trengte jeg en rask oppdatering av begrepsapparatet til Bourdieu. Det fant jeg på nettet.  Se Jesper Asp Sørensens oppgave Pierre Bourdieus lingvistiske begrebsapparat her

 

 

Bokklubbene og forfatterne: Ragde og Lindell føler seg lurt av forlagene

Faget formidling og forleggeri har som intensjon at

“studentene  (skal) tilegne seg kunnskaper om praktisk formidlingsarbeid, og om forlagsbransjens historiske utvikling og betydning i norsk offentlighet. De skal utvikle forståelse for den rolle formidling og forleggeri spiller i samtida nasjonalt og internasjonalt, og tilegne seg teoretisk kunnskap og praktisk erfaring som gjør dem i stand til arbeide med egne skriveprosjekter med tanke på eventuell utgivelse. Undervisningens teoretiske perspektiv skal ruste studentene til å møte de utfordringer og muligheter knyttet til formidling som utviklingen av framtidas informasjonssamfunn gir. “

Til tross for at studiet består av 1000 pensumsider, utmerkete forlesninger av drevne forlagsfolk, praktiske oppgaver og utallige diskusjoner mellom studentene, så er det ikke å komme bort i fra at dagspressen gir ofte et nytt innblikk i forlagsbransjen. I dag har Dagens Næringsliv ett  to-siders oppslag om bokklubbforfattere som føler seg lurt av forlagene. Poenget er at forlagene kan doble inntektene sine fra en bok når salget i Bokklubben passerer 30.000 uten at forfatteren selv får ett øre mer. De to forfatterne som står frem sier at de ikke kjente til forlagenes avtale med bokklubbene, og at de er forbigått og lurt. Nå krever de bedre økonomiske avtaler som gir dem en større del av kaka.

Jeg har satt Bok-Norge av Trond Andreassen på min selvvalgte pensumliste. Boka har et eget kapittel om “Bokklubbene og forfatterne”.   Andreassen tar for seg problemtikken at vi har fått en forfatteradel på rundt 20 forfattere som er bokklubbforfatterne. Disse tar uforholdsmessig stor del av markedet og gjør det vanskeligere for andre forfattere å få innspass.  Under avsnittet om “Økonomi” blir ikke avtalen mellom forlagene og bokklubbene om økt fortjeneste til forlagene ved salg over et visst antall bøker nevnt. Man må med andre ord aktivt følge med i avisene for å få med seg hva som befinner seg under sløret forlagsbransjen kler seg med.  Jeg anbefaler å lese Etterbørs i Dagens Næringsliv i dag som supplement til pensum.

 

Tankekart hjelper en gjennom pensum

Eksamenslisten er ferdigskrevet - men ikke ferdiglest. 1000 sider skal ikke bare blas igjennom, men kunnes - og fordøyes. Datoen til eksamensdagen kommer med stormskritt, og bryr seg ikke noe om at dette er årstiden hvor det ikke stormer mer, men løvet er lysegrønt og gresset legger seg mykt mot bleke kropper i botanisk hage og det eneste mange ønsker å ha i hodet i disse dager er den lave summingen av humla i blomsterengen. Og jeg ønsker ærlig talt å la humla suse noen uker til!

Vår eller ikke vår, pensumsidene skal fortæres. For meg betyr det at jeg må sorteres artiklene på en eller annen måte slik at jeg skal kunne huske dem og at de skal gi mening. Jeg lengter etter å se dem i en større sammenheng enn bare mellom permene de befinner seg i. Og aller mest trenger jeg å tenke selv. Tankekart har derfor alltid vært et av mine nyttigste redskaper i eksamensforberedelser.  Det som blir nytt for meg, er at jeg nå skal lage tankekartene på datamaskinene. Det har to klare fordeler. Jeg får muligheten til å stadig flytte på det jeg har skrevet og redigere kartene så mange ganger jeg ønsker. Den andre fordelen er at jeg kan publisere dem på nettet om jeg skulle ønske det.  Jeg bruker Mind42 som du finner her Mind42

Pensumlisten finner du her. pensumliste-formidling-og-forleggeri

*******

Etter noen timer med parallelljobbing med pensum og tankekart, finner jeg fort ut at Mind42 er altfor statisk og stivbent å jobbe med. Jeg har byttet raskt til Freebrain hvor jeg kan streke slik jeg pleier å gjøre for hånd. Roland Barthes, Pierre Bourdieu, Michel Foucault og den litt mer ukjente for meg, Mark Poster, kommer på plass på samme kart.  Mens jeg leker meg med disse store giantiske mesterne, så slår det meg at dersom man som forfatter makter å skrive en god artikkel eller kapittel i en bok, så kan den inkluderes i stadig nye bøker. Ikke et eneste sted i The Book History Reader blir det oppgitt opprinnelsesåret for tekstene. De fremstår som “ferskvare” anno 2006 til stor ergrelse for meg, og kanskje til stor villfarelse for unge lesere som ikke var født da de store herrer grep pennen. På den andre siden kan man si at det er kanskje like greit at opprinnelsesåret ikke er oppgitt. De er som kjøpekakene på butikken, de er proppet fulle av evigvarende stoffer og varer og varer- og varer litt til. De store endringene som herremennene spådde før de unge var født, har nemlig ikke oppstått ennå. Roland Barthes skrev et varsko om at forfatteren er død, Michel Foucault problematiserte Barthes påstand ved å stille det retoriske spørsmålet: Hva er en forfatter? Pierre Bourdieu på sin side konsenterer seg om spørsmålet om kulturell produksjon, mens Mark Poster tar utgangspunkt i Barthes og Foucaults tidligere nevnte tekster og skriver om “The digital subject and Cultural Theory” som ikke oppgis er fra boka hans “What’s the Matter with the Internet”.

Jeg for min del synes at internett er helt glimrende. Det var nettopp der jeg oppdaget at Posters artikkel ikke var ferskvare. Og alt dette tenker jeg mens jeg spinner nye tråder på tankekartet slik at det snart ligner på et edderkoppnett - ikke ulikt internett.  Freebrain kan du laste ned her FreeBrain

 

 

“Talking Right” av Geoffrey Nunberg

George Lakoff gjorde det først, og nå har Geoffrey Nunberg fulgt opp. De har begge analysert språkbruken i politiske slagord og kampanjer. Lakoff analyserte språket ved å se på ordvalget som metaforer som kan klassifiseres i familier. Nunberg snakker ikke om metaforer, men viser hvordan velgerne går til det partiet som har slagord og språkbruk som gir best inntrykk av verdier som samsvarer med deres egne, selv om slagordene er overfladiske og tilslører det faktiske politiske programmet.

Se Nunbergs foredrag om temaet på You Tube Talking Right

 

Forlagenes krav om prosjektbeskrivelse

Det er pussig at jeg har en klokketro på at jeg kan skrive en god bok som kommer til å bli utgitt, men famler litt i forhold til å skrive en god prosjektbeskrivelse som skal sendes til forlaget. I en rekke måneder nå har jeg trodd at jeg skal skrive en praktbok om lydskulpturen Stream Nest, og jeg har hatt en rekke tanker på hvordan den kan best presenteres for et forlag. Prosjektet har vært vurdert som (for) smalt av et stort forlag, og som (for) kostbart av et bittelite forlag - men som stort og vidtomfattende av meg som faktisk skal føre boka i pennen og legge ned ubetalte timer, tankevirksomhet og en fintfølende teft for hva som skal med og hva som bør utelates.

Uforutsette hendelser oppsto med den følge at jeg har lagt Stream Nest-bokprosjektet bort for en stund eller lenger enn så. Fra den ene dagen til den andre skulle jeg finne meg et nytt bokprosjekt, og da ble følgende spørsmål sentrale : hva brenner jeg for - hva har jeg faglige kompetanse å skrive om - hvilken bok mener forlag det er behov for. Jeg mente at det var viktig å finne sammenfallende svar på de tre spørsmålene.  Fagfeltet mitt er arbeidsmiljø og innenfor dette feltet er det flere temaer som jeg brenner for. Jeg har også et inntrykk av hvilke bøker som ikke er utgitt og som “mangler” i forlagenes porteføljer. Kinderegg-bokidéen var med andre ord innenfor rekkevidde. Jeg skrev en epost til to redaktører i et forlag hvor jeg fortalte dem at jeg var i ferd med å bytte bokprosjekt og tilbød dem å skrive en arbeidsmiljøbok for dem dersom de var raske. Jeg fikk svar umiddelbart og møte ble avtalt. På møtet presenterte jeg boken muntlig og intensjonsavtale ble inngått.  Om noen dager skal jeg sende over prosjektbeskrivelse. Jeg skrev et referat fra møtet med forlaget som inkluderte alt hva jeg husket fra min egen presentasjon og redaktørenes innspill. Referatet vil bli utgangspunktet for min prosjektbeskrivelse.

Jeg vil også ta utgangspunkt i forlagets egne krav til prosjektbeskrivelsen som jeg finner på nettet. Jo mer jeg leser, jo mer blir jeg beroliget. Setninger som “Beskrivelsen trenger verken å være lang, veldokumentert eller fullstendig” gjør godt å lese. Jeg ser for meg forlagsmennesker med milde øyne og godlynte sinn. På nettet ligger også en liste med momenter som de råder at kommende forfattere tar med i beskrivelsen: Hva skal boken handle om, hvilket omfang skal den ha, hva slags bok skal jeg skrive og til hvilken målgruppe? Finnes det lignende bøker fra før av? Hvilket tidsperspektiv har jeg, hvilken faglig bakgrunn har jeg og har jeg noe skriveerfaring? Jeg beholder bildet av vennligsinnete forlagsfolk på netthinnen, mens jeg starter med beskrivelsen. I bakhodet har jeg også bildet av damen jeg hilste på i møtet. Hun hadde et fast håndtrykk og sa at det var henne som kom til å lese korrektur på manuset mitt. Jeg smiler ved tanken at ingen på møtet syntes det var noe minste rart at jeg har en tendens til å strø kommaer utover tekstene mine som en raus fe drysser englestøv. Nina kommer til å feie opp etter meg.  Prestasjonsangsten har nå blitt omgjort til iver og glød og en passe mengde selvtillit.

Kampen for kunsten - en historie om Stream Nest

Det var en gang en strid i Hamar by. Striden gjaldt Stream Nest i Åkersvika. Hvordan det hele endte, er helt fantastisk og nesten ikke til å tro. Men la meg fortelle om det som skjedde i tur og orden.

I forbindelse med vinter- OL på Lillehammer i 1994 ba LOOCs kulturseksjon året før åtte internasjonale kunstnere om å lage landskapskunst i Åkersvika på Hamar. Japaneren Takamasa Kuniyasu ble spurt fordi han bruker tømmer og teglstein i sine kunstverk. Dette passet som hånd i hanske inn i vika, for i gamle dager var det både teglverk og tømmerfløting i området. Fremdeles kan de eldste huske at kjerringene vaska klær i vannkanten, mens tømmerfløterne hoppet fra stokk til stokk. Dagens unge har vokst opp med velteplassene til tømmerterminalen som ble lagt ned året før kulturprosjektet.

Les mer her: kampen-for-kunsten

 

Stream Nest - the tale of a battle of art

Once upon a time there was a feud in the town of Hamar, Norway. The conflict was about Stream Nest in Åkersvika (the Bay of Åker). How the conflict ended is almost beyond belief. But let me tell you about all that came to pass, one thing at a time.

Read more here: stream-nest-the-tale-of-a-battle-of-art

 

 

 

 

The nest in Osa

In a tiny village there’s a huge work of art – Stream Nest. I’m quivering with anticipation as I drive over the mountains all the from Oslo to have a look at it. I’ve heard there are tourists who pilgrimage here year after year to do the same. And now - it’s my turn!

The village is called Osa. It’s in the municipality of Ulvik, deep in Hardanger fiord in western Norway, ringed in by the high, beautiful mountains that surround the 35 souls who live here year round.

Read more here the-nest-in-osa